Jeg fulgte veiene. Jeg fulgte svingene.

Jeg gikk opp bakkene. Jeg bar tungt,

men la fra meg børene. Tenkte gamle

tanker og fant så mange nye.

Jeg skapte nye drømmer ut av

minnene fra de gamle.

Jeg lot ikke tiden gå, jeg grep den. Jeg kom ikke til Santiago de Compostela,

jeg kom ikke inn på ferden mot Nidaros. Men vandringen i tiden ga meg rom og frihet, og jeg

oppdaget at mine veier går jeg mens de blir til. Jeg rundet mine år. Det var en god ting å

oppdage at det var bare det jeg gjorde. For ellers kan jeg faktisk være en pilegrim i den

tiden som kommer. Egentlig kan jeg gjøre alt. Intet mindre...

DU KAN GJØRE ALT

Du kan gjøre alt! sa du -

men hva gjør jeg da?

Alt har ingen rammer -

alt er det som er bortenfor!

...du kan gjøre alt...

jeg kan ikke det begrepet...

Det er minnet om det jeg aldri kan huske,

veier jeg aldri har gått.

Alt er den tanken jeg aldri tenkte.

Alt ligger der -

det jeg aldri gjorde.

Men nå kan jeg alt

fordi du sa det...

En underlig tanke,

en innstendig bønn...

en grenseløs invitasjon:

det jeg ikke forstår, gir meg indre ro, merkelig nok.

Alt.

Alt!

Intet mindre.

Pilegrimsvandring er noe som etter hvert har blitt et fenomen stadig flere mennesker, også i

vår kultur, foretar. Vi søker noe. Det er en måte å reise i sitt i eget sjelelige rom, og det er

en fysisk handling som bekrefter reisen. Det er en reise som har et mål, og en mening som

ligger djupere i tanken, enn å få pakke ut kofferten og gå på ei strand. Skulle jeg være en

pilegrim,ville det ikke handle om å bli brun og ta meg flott ut når jeg kom hjem, men om å

finne de indre rommene, rense dem for tunge tanker og åpne dem for impulser jeg knapt

vet eksisterer. Tiden og rommet jeg lever mitt daglig liv i, gir ofte ikke ro nok til ettertanke

og oppgjør, og takknemlighet for det som faktisk er en glede i livet. Og det gir ikke helt rom

for aksept for de delene ved livet som er en utfordring, en sorg og en smerte.

 På et sted i min tidslinje, gikk jeg inn i siste halvdel av livet. Jeg vet ikke NÅR, bar AT...

Midtveis i femti-årene bestemte jeg meg for at jeg, før jeg passerte 60 år, skulle ha gått

deler av Pilegrimsleden mellom Oslo/Trondheim. Jeg så ikke det som uoverkommelig,- jeg var i

god fysisk  form. Da bestemmelsen var tatt, begynte jeg å glede meg over dette mål: å

foreta ei vandring gjennom mitt liv.

Vandringen tok til i det jeg tok

bestemmelsen. Jeg tenkte på alt

jeg skulle tenke over. Alt jeg

skulle se på, i et annet lys. Det

jeg skulle ta oppgjør med. Alle

børene som jeg skulle forsøke

å legge av meg. Ja, jeg kjente at

tankene om denne drømmen gjorde

noe med både gleder og

bekymringer: de øket og minket i samsvar

med min bevissthet når den var rettet mot

handlingen.

I år rundet jeg 60 år... og jeg falt for mitt forfall. Jeg fikk ikke gjennomført mitt mål. Nei,

det fikk jeg ikke... og jeg satt igjen med en vond følelse av at nå hadde tiden gått og jeg fikk

ikke tatt mine oppgjør og gjort mine valg. Det var smertefullt, og jeg kjente sterkt på at svik

og skuffelser i livet hadde gjort meg til et hardt menneske, et bittert kvinnemenneske. Jeg

valgte å gjøre unna dagene, heilt aleine, og hadde absolutt ingen grunn til å feire noe som

helst.

Dagene gikk med til å konstantere at dette var slett ikke greit. Da jeg rundet femti,

gledet jeg meg over å få være så heldig å bli "voksen". I mitt tilfelle har det ikke vært en

selvfølgelighet. Å få ti år til i livslinjen, derimot, var ingen seier... Og jeg satt i en stol og lå

i en seng og tenkte på hvilket tap det hadde vært at jeg ikke fikk fullført min drøm.

Høsten før året startet, hadde en ustemt tone i seg. Men så kom det opp en stemme inni

meg...: "si meg hva du tenker.. Fortell om dine drømmer, Tove! Du har lov..." Da skjønte

jeg at verden på sett og vis hadde vokst seg fram i min bevissthet, og den inneholdt så mye

mer enn å koke middag og stelle hus. Jeg oppdaget at jeg hadde et register i hodet mitt

som jeg ikke hadde visst var der. Eller... jo, jeg hadde vel visst det, men ikke våget å se at

dette var en del av livet som faktisk var blitt meg til del, ganske enkelt fordi jeg var født.

Jeg trallet og sang mine inderligste viser.

Jeg hadde en himmel over tankene mine som tillot meg å tenke store tanker.

Likevel skjønte jeg ikke hva som var i gang, jeg bare lot det være en positiv følelse.

Det var ikke en definert tilstand. Mest euforisk.

Så rundet året, og euforien som hadde sprukket som en såpeboble, satte meg i de faktiske

forhold: livet var levd i 60 år, og det var sannelig ikke mye å glede seg over. Var jeg heldig,

hadde jeg et par tiår igjen. Og jeg hadde ikke opplevd og utrettet NOE i livet. Bitterheten

ble en bittersøt karamell. Jeg hadde jo ikke noen valg...Det var en traumatisk opplevelse.

Men så skjer det noe. Det skjer i april.

SOMMERFUGLVINGE

Min tanke er vekket

av en sommerfuglvinges effekt.

En sommerfugls vakre dans

et annet sted på jorden

kan få vinder til å stryke ditt bryn.

Kan da min tanke hente ditt smil?

Dette diktet ble ferdig 26. april. I min tanke har jeg aldri skrevet noe som, på noen måte,

har vært så skjellsettende for meg, som dette. Det fikk verden til å snurre rundt sin akse.

Jeg ble del av denne dansen, og jeg kjente at år ikke lenger lå som et åk over skuldrene

mine. Jeg rettet ryggen, sekken føltes ikke lenger tung, og jeg gikk min tur som denne

dagen endte et annet sted enn den vanligvis gjorde. Veien gjorde en sving, og jeg fulgte

den. Dermed fikk jeg et annet syn på så mangt: nå skjønte jeg at jeg hadde valg.... Jeg

kunne velge retning. Jeg kunne velge innhold. Jeg kunne velge hva, hvem, hvorfor,

hvordan... Jeg kunne velge sånn at en oppsummering av mitt liv ville kunne bli:

JA, TOVE JOHANNE, DETTE GJORDE DU FAKTISK UT AV DITT LIV!

Jeg kunne, ved endt reise,  si at jeg hadde grepet tiden, ikke bare latt den gå.

Herlighet! Jeg oppdaget at noe skjedde den dagen jeg bestemte meg for ikke å dra på en

korøvelse. Noe så lite og ubetydelig skulle vise seg å sette djupe spor. Veldig djupe spor. Noen

erfaringer er bare sånn. Noe kan forklares, selv om vi ikke ønsker å sette ordene på dem.

Andre ting kan en ikke helt forstå, men bare det å VITE gir en indre ro som gjør godt.

 "Jeg har alltid hatt en sterk fascinasjon for bøker. Og så har jeg oppdaget min lidenskap for

TOMME bøker, de bøkene jeg kan fylle med mine egne historier. Jeg er på en reise. En

pilegrimsreise. Jeg har valgt min egen vei i livet. Derfor disse tomme bøker...

De tomme bøkene fylles med tanker, drømmer, erfaringer og betraktninger. Men mest med

undring over alt det som ligger ved din vei, den som plutselig en dag åpenbarer seg fordi du

har beveget deg framover. Når du går, gjør du alltid det. Du følger veien, tar svingen.

Blikket beveger seg og der framme er det noe annet, et annet lys, en liten skygge og et

nytt landskap åpenbarer seg. Det er en fortelling! Et dikt. Et bilde. En kjærlighet og en

pause. Intenst og heftig. Og så er det bare det. Det lille blaffet, den flammen som koker

kaffen din ved bålet. Og det er dette lille som skaper helheten i livet ditt.

Den tomme boka. Diktet. Kjærligheten. Bokhylla med alle de levde livene, mens du enda

lever ditt eget. Bøkene har titler og forfattere. Handlingene drives framover av personer

uten ansikter, med tanker, og som lever sine liv og har sine oppgjør med tankesett og mål i

livet. Og også med mangel på både mål og mening. Disse bokhyllene  er fylt av

bøker med spenstige, sterke rygger, brukne rygger, med gullskrift og noen helt utviskede.

Og livet kan til forveksling ligne disse figurenes liv, men er likevel så annerledes: du

velger selv hvordan du velger å leve  det livet du har fått.

MIN vandring dette året har handlet om å finne ut hva som hendte, hva som ble mitt liv, og

hvorfor det ble som det ble. Og ikke minst: hvordan går fortsettelsen?

Om tiden går, om jeg trodde at alt er over, er det viktig å ikke miste troen på mulighetene:

de som ligger der rettforan meg, fordi jeg beveger meg framover. Nostalgi er viktig for å

huske hva som gjorde meg til det mennesket jeg er i dag. Det jeg elsket en gang, er den jeg

er i dag fordi det skapte min sjel, med sjel. Det jeg elsket en gang, er drømmene,

lengslene. Lengslene er det som driver meg videre, alltid videre, mot et mål som jeg ikke

vet hva er. Og mulighetene mine ligger i den lengselen.

Du kan finne på å bevege deg baklengs inn i fremtiden hvis du dyrker fortiden. Samtidig er

minnene den formen som skapte deg til det mennesket du er i dag. Uten vakre bilder,

vemodige bilder, sorg, smerte,

sinne og nydelige framtidsdrømmer og lengselsfulle sukk, hadde du ikke vært den du er.

Hverken på godt eller ondt.

Du må gå den veien du går. Har den svinger, kommer du til kryssende spor, kan du selv

velge retningen. Du blir det du velger.

I livsvandringa bærer vi med oss bører, noen lettere enn andre. Noen bører tynger deg til

jorden. Det kan synes som det er vandringens idé, at en samler på tunge erfaringer. Det er

som om glede og sorg må balansere... Min tanke ønsker det ikke slik. Og da liker jeg å tenke

at det er mulig å legge bort de tunge steinene, en ad gangen. Sånn blir det litt lettere å

komme framover og ikke bare nedover. Da kan det så vel hende at du når det målet du ikke

engang visste at du hadde. Og så kanskje det viser seg at målet faktisk bare er et delmål, og

at det ligger mange der framme på veien."

Jeg satt en vakker morgen med min egenbryggede cappuccino og så ut av vinduet. Jeg var

på Vega, mi vakre øy i havet. Morgenlyset var himmelropende gripende og stort. Da ønsket

jeg at stua mi hadde hatt vinduer på alle fire sider slik at jeg hadde utsyn 360 gr. Da

kunne jeg fulgt solas gang hele døgnet og se lysets skiftning fra oppstandelse til hengåelse...

Lyset. Livets kilde. Lyset får troll til å sprekke.... Denne morgenen begynte jeg å se

sammenhenger i livet mitt, og det var faktisk interessant. Jeg kunne se at veiene mine

hadde vært utydelige,- det var som å se vannfarger som blander seg på et for vått papir. Alt

gled over i hverandre, ingenting var tydelig. Riktignok kunne det være fine og spennende

kombinasjoner, men ingen klar retning. JEG var utydelig for meg selv. Jeg pakket sekken og

gjorde meg klar for min daglige tur ut i marka. Sekken var tung. Jeg hadde med meg ved,

vann, mat, klær, fotoapparatet og skrivesaker. Resirkulasjon, tenkte jeg. Opptenningsved

etter materialer fra et hus som på sett og vis hadde vært bygd og revet tre ganger. Vann i

sin evige form vender tilbake i evig sirkel, mat.... Og når dagen er omme og jeg vandrer

hjemover, er sekken betraktelig lettere og hodet fullere enn da jeg dro ut på

morgenkvisten. Jeg har brent opp veden, drukket kaffen, tørket tårer og kvitret med

fuglene. Og så skjønner jeg mer av resirkulasjon. Og erfaring. Og jeg kan bedre huske mine

veier. Å omforme godt til ondt er lett. Å gjøre ondt til godt er litt vanskeligere. Å gjøre sorg

til fryd, derimot, det kan faktisk komme av seg selv! På sett og vis kan en bruke lette ord og

vendinger på dette: å gjøre egne valg. Risikoen er stor. Jeg kan jo ikke vite om jeg har de

rette forutsetningene for å gjøre kvalifiserte valg. Men det enkle ved dette er jo at valgene

bare er mulige fordi jeg HAR valg. Og det kaller jeg fryd. Jeg har noen morsomme tanker

som kiler meg. Jeg tenker på sånt som en stavkirke som kan være god å ha på kontoret idet

jeg passerer prestekontoret på vei til bussen. Veien visste ikke den gjorde en sving. Jeg

tenker på at jeg er alene på et sted der folk noterer navnet sitt i notatboka, og at det er

fint for da er du alene, nå.... Jeg tenker på: ved siden av deg, på golvet. Jeg tenker på:

overraskelsen. Jeg tenker på kjøkkenbenken. Jeg tenker på vinden som pisker ansiktet mitt,

solen som leker med huden. Jeg tenker på kontrastene i lyset og skyggen. Savn og

fullbyrdelse. Gråt og latter. Kanskje vi kan kalle det en dans? Ville ikke alt vært bedre om vi

hadde kunnet kalle det en dans, dette livet? Og så tenker jeg på tiden. Alt tar akkurat passe

tid. Å gå. Hvile. Å sove og våke. Alt tar passe tid. Akkurat passe tid. Og jeg tenker på min

pilegrimsreise. Det er nettopp det: jeg har foretatt en pilegrimsreise.